Opera buffa – sin tids popmusikk

Du har kanskje hørt at Elskovsdrikken er sprudlende og munter – en opera der ingen dør? Her får du et kræsj-kurs i den letteste av alle operaformer: Opera buffa.

«Opera buffa» er italiensk og betyr komisk opera. Dette er en operaform som oppsto i Italia – Napoli og Venezia – på 1700-tallet. Fra starten av 1700-tallet ble det av og til langt inn morsomme sekvenser eller mellomspill i seriøse operaer («opera seria»). Disse ble kalt «intermezzi». Dette var forløperne til helaftens komiske operaer.

Fattigfolket vinner

Fra starten av så de fine i italienske storbyer på opera buffa som noe litt forkastelig – det var en sjanger for de lavere klassene. Buffaene tok opp folkelige og komiske temaer, og karikerte menneskelige trekk som grådighet, gjerrighet, stolthet og begjær for å få fram et moralsk budskap. Et typisk trekk i disse operaene var rivalisering mellom sosiale klasser, der den laveste klassen gikk av med seieren.

Sjalusi og drukkenskap

I den romantiske epoken på 1800-tallet mistet opera buffa sin betydning. Donizetti skrev Elskovsdrikken i 1830, altså er dette en ganske sen opera buffa. Typisk for sjangeren viser den fram og karikerer svakheter som sjalusi, drukkenskap og begjær. Og Nemorino, som i utgangspunktet er en fattig bonde, vinner kampen om den rike Adinas hjerte.

1800-talls popmusikk?

Også musikalsk er en typisk opera buffa lett tilgjengelig. Korte melodifraser som gjentas er et vanlig trekk, og det var viktig av melodiene var sangbare og iørefallende. Dette er trekk vi lett kjenner igjen i Elskovsdrikken. Hvis du leter opp operaen i Spotify og finner Nemorinos kjente «Lallarallara» i første akt, for eksempel, setter den seg raskt på hjernen. Eller hva med den store slageren «Una furtiva lagrima»? Det er sangbart og inderlig vakkert og vitner om en komponist med stor melodisk teft. Kanskje kan vi kalle dette samtidens popmusikk?